Island på tvers- en lang fottur
Tiden min i forsvaret begynte å nærme seg slutten. Sommeren var like rundt hjørnet og jeg hadde en måned fri før studiene skulle starte. Dette var definitivt nok tid til et skikkelig turprosjekt. Det er noe spesielt med det som kan bestiges eller krysses, og det var nettopp dette jeg bestemte meg for å gjøre. Valget var plutselig enkelt, jeg skulle krysse Island fra Nord til Sør. Ny tur medfører nye turdeltakere, som denne gang bestod av to kamerater fra folkehøyskolen. Avreisedatoen ble bestemt på nyttårsaften nesten et halvt år tidligere, så den 12.07.2016 skulle det hele starte.
Det var 7 uker til avreise og jeg skulle ut på en lengre øvelse med forsvaret. Med tanke på turen var alt planlagt og fellesansvar fordelt. Ettersom jeg nå hadde en del erfaring fra tidligere turer, gikk dette knirkefritt sammenlignet med andre turer. Det var for få overraskelser og man kunne ane ugler i mosen. Plutselig plinger telefonen med en melding fra Jørgen: «Er på Kristiansand sykehus med brukket ankel, gjør alt det jeg kan for å rekke turen».
Jeg er alltid forberedt på utfordringer, men at det skulle inntreffe før turen i det hele tatt hadde startet var ikke helt med i mine beregninger. Det ble mange samtaler frem og tilbake i håp om at Jørgen skulle bli frisk nok til å kunne bli med oss. Ettersom tiden gikk fant vi ut at risikoen for at Jørgen kunne overbelaste foten på denne turen var for stor. Vi hadde tross alt mange andre turer som skulle gjennomføres sammen de neste årene, så Jørgen meldte pass. Med litt endring i planene var jeg fortsatt innstilt på å fortsette turen med sistemann, dessverre trakk han seg også. Dette er nok det hardeste slaget jeg har fått i forberedelsene til en tur, noen gang. Det var veldig fristende å gjøre noe helt annet denne sommeren isteden.
Det skulle ikke stå på tilbudene for meg denne sommeren. Jeg hadde blant annet et stående tilbud om å seile en del av østkysten til USA, og det var flere eventyr som fristet hjemme. Derfor gav jeg meg selv en uke på å bestemme meg for om jeg skulle gjennomføre Island-turen på egenhånd, eller velge et annet eventyr. Dessverre er ikke turinformasjonen om Island like lett tilgjengelig som i nasjonalparkene her hjemme i Norge. Jeg leste alt jeg kom over av artikler, filmer og gransket satellittbilder nøye. Etter en uke var jeg sikker på at kryssingen var gjennomførbar. Jeg skjønte raskt at denne turen måtte få et ekte forsøk, for ikke å sitte igjen med anger i ettertid.
Min største bekymring før denne turen var ensomheten. I et håp om fjerne en del av denne kontaktet jeg min trofaste venn, Kevin Almeida. Kevin stiller alltid opp når jeg skal på turer og er alltid tørst på å lære mer om friluftslivet. Det var kun 3 uker til avreise da jeg ringte Kevin for å høre om han kunne tenke seg å hive seg med på den siste uken av turen. Kevin hadde kun et spørsmål tilbake; «Hvor mye koster det for den ene uken, og vet du hva du bruker på hele turen?» Jeg svarte etter beste evne, i håp om ikke å skremme ham. Kevin lovet å ringe meg opp om to timer, men etter 30 minutter ringte han og sa kontant: «Jeg er med på hele turen om det går greit jeg, kan bare si opp sommerjobben jeg har fått». Plutselig var det meste tilbake på riktig spor igjen. Flybilletter ble bestilt noen dager etterpå, og nå var turen var rett rundt hjørnet.
Etter mye hardt arbeid i form av forberedelser de siste dagene før avreise, var vi endelig klare. Vi brukte første dag i Reykjavik for å fikse all logistikken rundt depoter og brensel. Deretter ventet en todagers transportetappe ut til nordspissen. Det var en rar følelse å gå av den siste bussen. Det var så godt som ingenting her ute, sett bort ifra et par hus. Det var dermed bare å begynne gåing de siste 15km ut til nordtuppen. Flybilletten hjem til Norge var først om fire uker, men vi hadde over 600km foran oss. De første kilometerne ble en god prøvelse på hva vi hadde i vente. Sekkene var brutalt tunge fra start, hele 38 kg før vannflaskene var fylt. Vi hadde kun sendt ut et depot halvveis på turen, så dette ville bli utfordrende for oss begge.
De første dagene bestod av flate områder med lite fjell rundt. Været var for det meste av sol og vind, noe som var en perfekt kombinasjon for oss som skulle tilbakelegge distanse. De fire første dagene var brutale for både bein og psyke. Det var mye gåing på asfalt og grus og uten annet å se på ble dette litt av en prøvelse. For Kevin var nok dette ekstra tøft, da antall overnattingsturer han hadde vært med på før dette kunne telles på to hender. Dagboken hans oppsummerte det hele godt. Her noterte han blant annet hva han måtte huske til senere turer, og hva han hadde lært i løpet av dagen. En bratt læringskurve kombinert med ekstrem stå-på-vilje, gjorde Kevin til en enkel sjel å være på tur med. Det var sjeldent klaging og han gjorde som han fikk beskjed om. Soveposen var nok hans favorittsted og her var vært minutt dyrebart for han.
Etter fire dager med «transportetappe» kom vi inn i en fantastisk nasjonalpark. Her gikk vi med en fantastisk canyon på den ene siden, mens vi passerte noen av Islands fineste fosser og elvestryk på andre siden. Vi fikk endelig se hvor fin natur Island hadde å by på. Gjennom ekstasen ved synet av vakkert naturlandskap jobbet vi oss gradvis sørover. Det var her vi plutselig kom vi inn i et spesielt geologisk område, med steinformasjoner vi aldri hadde sett maken til. Til tross for at ingen av oss har noe sterk interesse for stein, var disse fjellformasjonene overraskende fascinerende. Det var som om vi hadde blitt kastet inn i en av Hobbit-filmene med forsteinede troll over alt rundt oss. Denne nasjonalparken tok dessverre slutt etter to fantastiske dager. Vi skulle nå få en forsmak på lavaørkenen som ventet senere, hvor entusiasmen var stor helt til sko og telt var fylt med sand. Skal jeg være ærlig må jeg innrømme at vi ikke akkurat gledet oss til den store ørkenen vi hadde i vente. Etter seks dager på tur nådde vi Myvatn, en stor milepæl. Dette betydde at vi hadde gått ¼ av turen, og vi hadde tilbakelagt 130km.
Lavaørkenen var nå plutselig en realitet her vi stod ved den nordlige enden av ørkenen. Området det er snakk om er omtrent 200km langt og strekker seg over store deler av midten på Island. Her var vann mangelvare, og det var ofte at elvene var helt uttørket. Det var en rar følelse å gå dagevis i dette beksvarte landskapet med sand og lavastein så langt øyet kunne se. Til vår store overraskelse møtte vi på to gutter fra Belgia på dette strekket. De var ute på samme tur som oss, bare i motsatt retning. Det ble dermed en bedre lunsj sammen med disse to, hvor vi fikk byttet en del av de ensformige matrasjonene vi hadde for denne dagen. Det var hele tiden en overhengende fare for sandstormer i dette området. Vi hadde hørt flere skrekkhistorier om hvordan andre hadde slitt seg gjennom disse stormene, hvor sand i høy hastighet trenger inn overalt. Etter åtte dager i denne ørkenen kunne vi si oss ferdig med sanden for en god stund. Vi hadde også sluppet kraftig vind, så stemningen var særdeles god. Som om ikke det var nok fant vi oss en varm kilde der vi fikk badet og vasket oss. Det kan nok diskuteres hvor rene vi egentlig ble, men vi følte oss vært fall rene til neste dag. Livet smilte som aldri før.
Det var nå tid for å plukke opp depotet som vi hadde sendt ut i forveien. Etter det var plukket opp fikk vi beskjed om at hyttevakten på turisthytta ville se planen vår for turen videre. Det var dessverre lite å hente her for vår del. Vakten trodde nesten ikke på at vi hadde gått så langt som vi hadde. Hun mente også det var overdrevet ambisiøst av oss å skulle gå helt ned til sydspissen også. Til slutt endte dette med at hun anbefalte oss alle stedene hvor vi kunne ta buss hjem så vi kunne bryte på en effektiv måte.
Det var litt over en uke igjen av turen, og vi var på femtende dagen totalt. Det var endelig klart for det som skulle regnes som sjarmøretappen når det kom til storslått natur. Her lå høydepunktene som perler på en snor og det hele ble startet med den populære gåturen Landmannalaugar. Her får man sett røyk og kokende vann som oser opp fra bakken. Samtidig som vi kunne skimte vulkanen Hekla i det fjerne. Dette ble på mange måter et symbol på turens endepunkt. Fra den ene dagen med svovellukt og kokende vann, til den neste med grønnkledde fjell, grønnere enn noe annet fjell jeg har sett før. Det var bare helt fantastisk hvor spektakulær denne naturen var. For oss var det en fantastisk oppsummering av den varierte naturen vi hadde sett på hele Island, konsentrert på et lite område.
Dessverre tar de fleste eventyr slutt, og sånn var det med dette også. Vi hadde tilbakelagt over 640km de siste 21 dagene. Foran oss lå det sydligste fyrtårnet på selve Island, det var vårt siste stoppested på turen. Det var med blandede følelser at vi gikk ut til fyret. Det ville bli trist å forlate dette fantastiske landskapet og det gode turlivet. Samtidig som det var en lettelse og bragd at hele turen var gjennomført. Utenfor fyrlykten fikk vi knipset noen bilder med det norske flagget, etterfulgt av lunsj på gresset i den fantastiske solsteken. Det var en fantastisk tur vi hadde gjennomført, og vennskapet var sterkere enn noen gang. Fra dette punktet og til der vi skulle ta buss var det nesten 20km å gå. Dette gikk som en lek, vi skulle tross alt på matbutikken å handle burgere og ferskt brød. Vi hadde to dager i den lille byen Vik, helt på sydspissen. Disse dagene skulle bare nytes før vi skulle reise tilbake til Reykjavik. Det ble to fine dager med mye mat og avslapping i solen. Praten gikk fortsatt lett, her vi satt i solsteiken. Det var klart at vi var veldig takknemlige og privilegerte som kunne reise på et sånt eventyr. Kevin hadde allerede bestemt seg at Norge på tvers skulle bli det hans neste store prosjekt. For min del var det vært fall en atlanterhavskryssing som lå og ventet på meg i nær fremtid. Det var nå tid for en siste natt på Island, denne skulle nytes i hotellseng og med en bedre middag ute. Det virket fjernt at flyet skulle frakte oss tilbake til en ny hverdag, studiestart og nye gjøremål. Heldigvis var blikket allerede rettet mot neste sommeren og nye eventyr.